Se det - tro det!

Voksne overser altfor ofte barns signaler om at de vil dele noe vanskelig. Voksne kan bli overveldet av egne reaksjoner, bli redde for å gjøre «vondt verre» eller bli usikre på hva som skjer hvis de går videre med sin bekymring.

 

Mot til å se
Barn og unge som er utsatt for vold eller overgrep trenger voksne som tør å SE. Voksne som tør å spørre dem flere ganger, og som tør å utforske det de ser hos barn. Barnet gjemmer volden bort og mangler ordene for å snakke om den. Derfor trenger barn at vi voksne spør og hjelper dem å sette ord på og forstå hva som skjer med dem.

Voksne hjelpere skal SE og gi barnet en mulighet til å SNAKKE, ikke avhøre eller behandle.

Det er mange hindringer for å våge å se – og for å tørre å tro at det handler om vold eller overgrep. Det er vanlig å:

  • undervurdere egen bekymring 
  • lete etter andre forklaringer på barnets oppførsel, lek eller fortelling.


Tanken på at barn rammes kan være svært ubehagelig, og det er normalt å bli redd, usikker og å vegre seg.

Redselen for å ta feil og beskylde noen urettmessig for overgrep mot barn er vanlig, men kan ikke stoppe oss. Usikkerhet for personlige konsekvenser vår bekymringsmelding kan få er også vanlig. Det kan være redsel for å:

  • bli beskyldt for å ødelegge en familie
  • motta trusler eller
  • miste et foreldresamarbeid


Redselen vår for å ta feil er som regel knyttet til mulige reaksjoner fra foreldre. Vi er ikke like redde for å ta feil overfor barnet, siden barnet ikke er en trussel for oss.

Våg å se barnets signaler og vær oppmerksom på prøveballonger - det kan bekrefte bekymringen din og gi deg mot til å handle.

Vår egen usikkerhet kan gjøre at bekymringsfulle signaler blir forstått som en egenskap ved barnet. "Hun har jo en diagnose" eller "han mangler oppdragelse" er utsagn som kan flytte fokus bort fra tanken om vold og overgrep. Det er viktig å være åpen for at vold og overgrep kan være en forklaring på barnets atferd selv om andre årsaksfaktorer er til stede samtidig.

Å lene seg frem i møte med vold og overgrep er å overstyre sin natur. Det krever veiledning.

Kari Lossius, Bergensklinikkene

Det er menneskelig å føle redsel og bli unnvikende når vi møter vold eller aggresjon. Om vi skal lære oss opp til å gå mot vår natur på dette må vi øve. Da trenger vi:

  • støtte i arbeidsmiljøet
  • rutiner for oppfølging av mistanke/bekymring og
  • økt kunnskap


Husk at du har en selvstendig plikt til å varsle og gå videre med bekymring for barn!

Det viktigste er å bidra til at vold eller overgrep i barnets liv tar slutt.


Andre ressurser: