Hvorfor forteller de det ikke?

Barn trenger å snakke med voksne om sine erfaringer. Men det kan være vanskelig å forstå hva barn vil fortelle fordi de legger ut ledetråder heller enn å si det direkte. Barn viser ofte vanskelighetene sine uten å bruke ord.


Vi må se bak atferden og prøve å forstå tristheten, likegyldigheten, ensomheten eller sinnet. Hvis barnet ikke får mulighet til å fortelle, kan det forsterke følelsen av at ingen forstår eller hjelper, og vi får heller ikke stoppet vold eller overgrep.

Vi må vise at vi tåler å høre deres verste hemmeligheter og at vi er til å stole på.

Mindre enn halvparten av barna som utsettes for overgrep, forteller om det til noen i tiden etter overgrepet. Gjennomsnittlig tar det 17 år før de forteller. Mange barn og unge går med vonde hemmeligheter altfor lenge. Selv når det vonde tar opp all plass og energi så snakker ikke barnet om det.

For å hjelpe barn å snakke om krenkelser må vi forstå hvorfor mange holder det hemmelig:

  • skam og følelse av skyld,
  • tabu og frykt for konsekvenser
  • redsel for hva som vil skje med dem selv, foreldre, søsken eller andre nære
  • direkte trusler


Tanker som at "ingen vil tro meg", "kanskje alle har det sånn", "det må være noe galt med meg" eller "kanskje det er lov", kan hindre barn i å fortelle. Barn kan tenke at hadde de bare vært litt snillere, litt flinkere til å hjelpe til, litt lydigere osv. så hadde ikke volden skjedd. Barn som lever med vold bruker mye krefter på å kontrollere noe de ikke kan ta kontroll over.

Barn og unge trenger vår hjelp til å dele sine hemmeligheter. Voksne må våge å spørre og snakke om det som er vanskelig. De må trygge barna slik at de forstår at du er en voksen som de kan fortelle til. Dette kan du gjøre ved å anerkjenne barnet for å våge og snakke om det vonde - styrk henne og si at hun er modig. Det kan også være nyttig å vise til andre barns reaksjoner og opplevelser

Når barn blir veldig sinte så er det ofte fordi de har det vondt inni seg. Hvordan har du det inni deg nå?

Voksne må også fortelle barn at det ikke er deres skyld hvis de blir utsatt for vold eller overgrep. Før voksne forteller barn at det ikke er deres skyld, er det viktig å forberede slik at barnet er klar for å bli fratatt skyld. Det kan du gjøre ved å gjenta og bekrefte det barnet selv sier- før du forteller kan du for eksempel si:

«Jeg hører du sier det er din skyld…at hvis du bare hadde gjort som mamma sa, hadde hun ikke slått deg. Det er slik du tenker om det. Reglene sier noe annet. De sier at det aldri er barnets skyld når voksne slår».

Ved å gjenta det barnet sier og på den måten vise at du har hørt, blir barnet mer mottakelig for og kan lettere nyttiggjøre seg det du sier om skyld.

Her er noen grunner til at barn ikke forteller:

  • Tenker at «det er normalt: kanskje alle har det sånn?»
  • Føler ansvar og skyld: "jeg sa ikke nei"
  • Føler skam: "det er noe galt med meg"
  • Har manglende tillit til andre: "vil andre tro og forstå meg?"
  • Minnet om overgrepene er avspaltet eller uvirkelig
  • Mangler ord og begreper for hva som har skjedd
  • Vold og overgrep er tabuisert i familie/kultur
  • Lojalitet: barnet er glad i overgriperen eller voldsutøveren eller synes synd på overgriperen
  • Barnet har ikke lært at det er ulovlig
  • Utsatt for trusler
  • Frykter konsekvenser av å fortelle, "hva vil skje med meg og familien min?"
  • Redd for den voksnes reaksjon


Barn som lever med vold driver med det vi kaller sikkerhetsarbeid, ting de gjør for å minske sjansen for mer vold. Voksne som skal hjelpe barn  må sette av tid til å snakke og utforske og skape trygghet for akkurat dette barnet.


Andre ressurser: