Samtaleverktøy

I ditt arbeid kan du ha ulike former for samtaler med barn og ungdom. Det kan være spontane samtaler om her-og-nå aktivitet eller mer planlagte samtaler om et tema. Her har vi samlet noen råd om å snakke med barn og ungdom om vanskelige temaer.


1. ÅPNE / LUKKEDE SPØRSMÅL

Åpne spørsmål skal oppmuntre til en fri og spontan fortelling. Spørsmålene er direkte, og oppfordrer barnet til å svare i fortellende form. Åpne spørsmål formuleres slik at de inviterer til alternative svarmuligheter. Bruk gjerne oppfordrende eller beskrivende form:

OPPFORDRENDE FORM:

Barnet: Jeg lå i senga mi i går kveld og hørte mamma og pappa krangle.
Voksen: Du forteller at du hørte mamma og pappa krangle i går kveld. Fortell mer om hva som skjer når mamma og pappa krangler.

Ikke spør «kan du fortelle» – eller «Vil du fortelle litt»? Bruk oppfordrende (bydende/befalende) form.

Alternativer:

  • Fortell meg om det med dine egne ord – det er jo du som vet best hva som skjer
  • Beskriv.....så godt du kan
  • Tenk tilbake som om du er der....fortell slik at jeg kan se det for meg


Slike formuleringer anerkjenner barnet som informant, og at barnets ord er mer enn gode nok.

Videre viser det at du er interessert og tåler å få vite hva som skjer.

BESKRIVENDE FORM:

Barnet: Jeg hørte mamma gråte og at pappa var veldig sint og jeg ble veldig redd.
Voksen: Fortell hvordan det høres ut når pappa er sint.

Alternativer:

  • Hva gjør du når pappa er sint?
  • Hvordan er det å være deg da?
  • Hvordan kjenner du at du blir redd?


Slike formuleringer fører ofte til at barnet beskriver hva som skjer, altså handlingene, og begynner å fortelle om sin egen opplevelse og hvilke følelser som er knyttet til hendelsen.


2. GJENTAGELSE

Å gjenta det barnet forteller viser at du lytter og er interessert i det barnet sier, erfaring viser også at det ansporer barnet til å fortelle mer og noen ganger korrigere den voksne hvis du har misoppfattet. Her er det viktig at du gjentar det barnet sier med barnets egne ord – slik anerkjenner du barnets språk noe som igjen skaper tillit mellom dere.


3. BEKREFTELSE

I tillegg til det barnet forteller er det fint å bekrefte det barnet sier med små nikk og bekreftende ord som "akkurat ja" og "m.m...".

Dette viser at du følger med og er aktivt tilstede i barnets fortelling, det hjelper også deg til å være bevisst hvor viktig det er å lytte på ordentlig og være der med hele deg her og nu.


4. OPPSUMMERING UNDERVEIS

Oppsummering under veis hjelper barnet, særlig de minste, til å holde fokus i samtalen. Oppsummeringer er også viktig for å sikre at en har oppfattet det barnet sier på rett måte.

Her er det viktig og gi barnet en tillatelse til å korrigere deg om du sier noe som er feil, og takke barnet når det gjør det ved å rose at det er viktig at hun/han sier ifra.


5. LYTT MER ENN DU SNAKKER / UNNGÅ FOR MANGE SPØRSMÅL

Å lytte mer enn du snakker hjelper deg til å være synkron med barnet i samtalen, og bidrar til å være tilstede "her og nå". Ved å stille for mange og eller for lange spørsmål blir en fort i utakt med barnet, eller når spørsmålene blir for lange og gjerne da har flere spørsmål i ett blir det uklart for barnet hva det skal svare på. Barnet vil  da lett vil komme til å gi "ja/nei-svar" – svare på det siste du spurte om eller si «jeg vet ikke» Dialogen og barnets frie fortelling svekkes, og samtalen får mer preg av avhør.


6. TÅLE PAUSE

Når det blir stille har man ofte en tendens til å innføre nye spørsmål fordi tausheten blir ubehagelig. Husk at pauser kan brukes til for eksempel å si "Nå ble det stille her, det ser ut som du tenker på noe. Jeg lurer på hva du tenker på ?"

Ved å tåle pauser viser en barnet at du har god tid, jeg venter på deg og indirekte at du skjønner at barnet leter etter ordene – at det kan være vanskelig.

Noen ganger er det du som voksen som trenger pausen, da kan det være fint å meta kommunisere dette ved å si «nå kjenner jeg at jeg må tenke meg litt om» - det gir barnet trygghet til å gjøre det samme – noe som igjen styrker relasjonen mellom dere.


7. TILSTEDEVÆRELSE

Du skal samtidig være bevisst på et barn som forteller deg om alvorlige hendelser må møtes med nærhet, innlevelse og genuin interesse.. Det viktigste er at du er deg selv helt på ordentlig i møte med barnet.

Gode kommunikasjonsferdigheter er noe som kan trygger den voksne til å kunne være helt seg selv i møte med barnet.


8. GYLDIGGJØRING

Når barnet forteller deg om vold og overgrep i hjemmet og du viser at du kan ta imot barnets historie, bidrar du til å gyldiggjøre barnets erfaringer.  Barnet føler seg sett og forstått av en voksen som barnet da får mer tillit til. Mange barn som lever med vold føler seg ensomme og tror ofte at de er alene om å oppleve slike ting. Du kan si til barnet  at han/hun ikke er alene om slike opplevelser og at du kjenner andre barn som har opplevd det samme og at ingen barn skal ha det slik.

Det er også viktig å fortelle barnet hva som kommer til å skje i nærmeste framtid, hvem du kommer til å snakke med og hvorfor.


9. SKYLD OG SKAM

Barnet kan kjenne skyld i forhold til det som har skjedd og skamme seg over både sin deltakelse og det som skjer. Barnet kan bruke ord som at det er flaut og har ikke satt ord på eller integrert følelsen. Noen ganger gir fortrengte følelser kroppslig smerte, derfor er det viktig å finne følelsen og gi den navn. Følelsene blir lettere å leve med og forholde seg til når de får navn og blir forstått. Ulike følelser er ofte hektet på hendelser, og gjennom å få tak i følelsene og hva de vil si, kan vi integrere det som er skamfullt eller smerter på en eller annen måte og knyttet til hendelsen. Skamfulle eller uakseptable følelser dekker vi ofte over med andre mer akseptable følelser.

I ytterste konsekvens kan skam, skyld og usikkerhet dekkes av glede, det er det vi ofte kaller for å «please» - å blidgjøre andre, noen ganger fører dette til at en tilintetgjør seg selv eller ta på seg hele ansvaret. Barnet utsletter følelser og viser akseptabel adferd, som sinne og tristhet. Fortell da hva som er den voksnes ansvar, og du kan si: «Det er ingen voksne som har lov til å gjøre det du har fortalt om» (gjenta ordene barnet har brukt).  Det er viktig å formidle at barnet har gjort det beste ut av situasjonen, og at de ikke er hans/hennes skyld.


10. VONDE HEMMELIGHETER

Barnet trenger å få tydelig beskjed om at det lov å snakke om det vanskelig som har skjedd, og at det er viktig at hun/han kom til deg og snakket om dette. Du kan ikke love barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet.Forklar at du må si ifra til andre voksne for at ting kan endres. Fortell at vi vil hjelpe, og at vi i Norge har en lov sier at vi SKAL hjelpe.


11. BARN SOM IKKE VIL FORTELLE

Noen barn som har kommet med utsagn som bekymrer deg, kan i en samtale si at de ikke husker eller ikke vil snakke om det. Da kan du si at du vet at barn ofte ikke kan fortelle fordi de er redde for hva som skjer når de forteller.  Du kan si: «Jeg lurer på om det kanskje er slik for deg? Er det noe du ikke kan si fordi du er redd for hva som skjer om du forteller?» Hvis barnet da forteller og bekrefter sitt tidligere utsagn, er det viktig å rose han/henne for å være modig som har fortalt. Du kan også si at du setter pris på at hun/han hadde tillit til å si det til deg.


12. UNNGÅ PRESS

Det er også viktig å huske at barnet har en rett, men ingen plikt til å fortelle. Kanskje barnet ikke vil fortelle mer enn det har gjort, og det må respekteres. Barnet bestemmer hva det vil vi skal vite, og når vi skal vite det. Selv om du kjenner sterkt på at barnet har informasjon som hun/han må få fortalt, må barnet ikke bli presset.  Kanskje kan barnet komme tilbake til deg senere fordi du har vist at du bryr deg om han/henne på en god og respektfull måte.

Det er viktig at du her allikevel gjør en vurdering på om du vet nok til å finne en god vei å gå, og at du aktivt invitere barnet til å snakke mer med deg senere. 


Andre ressurser: