Vold former hjernen

En oppvekst med vold eller manglende omsorg skaper stress og påkjenninger. Barns hjerne formes av stresset som vold og overgrep skaper. Hjerneutviklingen hos barn styrkes av et trygt oppvekstmiljø og gode relasjoner.


For å forstå hvordan stress påvirker hjernen, må vi først vite litt om hvordan hjernen utvikles. Hjernen bygges nedenfra og opp. De delene som etableres først skaper fundamentet for alt som kommer etterpå. Akkurat som å bygge et hus. Det må være en solid grunnmur. Vår evne til språk og tenkning er derfor avhengig av utviklingen i de dypere delene av hjernen.

Vold påvirker den voksne hjerne, men organiserer barnets.

Forbindelser i hjernen som blir brukt mye, styrkes og blir robuste. De som brukes lite, svekkes og kan forsvinne. Hjernen vår er laget for å tåle en del stress, men dersom et barn utsettes jevnlig for overveldende stress og belastninger får det konsekvenser. Hjernen skal hjelpe oss til å reagere fort når vi trenger det, men barn og ungdom som har opplevd vold, overgrep og omsorgssvikt kan bruke unødig mye krefter på å sjekke om noe er farlig:

- Jeg kunne høre på måten pappa tok i dørhåndtaket om det ville bli en bra kveld eller ikke.

- Jeg kunne høre lyden av en ølboks som ble åpnet fra andre siden av huset.

Disse ferdighetene kommer til en pris – de går utover utvikling av andre viktige strategier og læring. Selv om barna er i trygge omgivelser vil de ikke føle trygghet. Tidligere opplevelser blir sittende i kroppen og situasjoner som kan minne om dem kan gi kraftige reaksjoner som kan være vanskelig å forstå for de voksne rundt.

Når barn og unge opplever voldsomme hendelser, er det vanskelig for hjernen å sette sammen inntrykkene og skjønne at faren er over. Barn som lever med fare kan bli «overaktiverte» med kroppslig uro, rastløshet, impulsive reaksjoner, hyperaktivitet og aggresjon. Enkelte barn kan «underaktivert» og blir passive, apatiske, likegyldige og følelsesmessig lite tilstede.

For å beskrive hvordan barn reagerer med over og underaktivering, bruker vi ofte begrepet «toleransevinduet», som er en nyttig modell for å snakke om  aktiveringsnivå og hvordan vi hjelper barn eller voksne om de er for høyt eller lavt i aktivering. Under ligger en film som forklarer dette:

Barn som lever med eller har levd med mye stress kan ha et smalt toleransevindu og manglende strategier for å hjelpe seg selv inn i vinduet igjen. De trenger hjelp fra voksne til å lære seg det.


Andre ressurser: